tirsdag 18. mars 2014

Fortellingen om slaget på Stiklestad

I årene etter Olav Trygvason var Norge uten en felles konge, og det var mye ufred i landet. Så kom en ny Olav som også var fra Hårfagreætta. Olav drog i viking allerede som 12-åring, og i år 1015 kom han tilbake til Norge etter mange år i utlandet. Han hadde to mål, det ene var å bli den eneste kongen i landet det andre var å få folk til å godta kristendommen.  Olav var en dyktig kriger, og den ene høvdingen etter den andre godtok han som konge. Samtidig tvang han folk til å gå over til kristendommen. Han for hardt frem, og det førte til slutt til at Olav måtte rømme frå landet. 

Danskekongen Knut den mektige tok over makten i Norge og satte Håkon jarl til å styre for seg. Håkon jarl drukna bare kort tid etter dette, og da Olav hørte dette samlet han en hær og drog tilbake til Norge for å vinne tilbake makten. Bønder og høvdinger samlet også en hær og 29. juli 1030 møttes de i slaget på Stiklestad. Kampen endte med at Olav ble drept, og danskekongen fikk nok en gang herredømme over Norge.

Mange angret på at de hadde gått imot Olav, og folk tok til å tenke på han som en hellig mann. Det vart fortalt underlige historier om ting som skjedde med Olav sitt lik. 
Etter slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur. En blind mann hadde gått inn dit om natta, gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. 
Året etter ble liket gravd opp og da hadde negler, hår og skjegg grodd. Folk mente at det hadde skjedd et under, og Olav fikk tilnavnet "den hellige". 


Senere reiste mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den hellige. Det ble reist ei praktfull kirke i Nidaros til ære for Olav, og etter sin død greidde han det han ikke greidde mens han levde. Å samle Norge til et rike og å få nordmennene til å vende om til kristendommen. 


Filmatisering av slaget på Stiklestad

Les fortellingen om slaget på Stiklestad, og se klippet fra youtube under.


Gå sammen i grupper på 5, og lag en filmatisering av slaget på Stiklestad. Husk at filmen over ikke er et fasitsvar på hvordan det skal gjøres, men at den kan brukes for inspirasjon.

Tips: lag tankekart før dere setter i gang med filminga.

Olav Haraldsson


Olav Haraldsson ble også kalt for Olav den hellige. Han var tippoldebarnet til Harald Hårfagre. Han gikk sannsynligvis over til kristendommen i England. Olav kom til Norge i 1015, og møtte motstand da han forsøkte å kristne landet, slik som de andre før han hadde gjort. Det var vanligvis når det var ting at kongen prøvde å innføre kristendommen. Olav eller biskopen hans talte til bøndene, og forklarte hvorfor de skulle følge kristen tro og han innførte kristne lover. Etter dette fikk bøndene velge. De som ikke ble kristne, ble møtt med fysisk makt. Olav fikk de nye kristne lovene inn som en del av landets lover. Olav sikret kristendommens posisjon, og han sørget for at det ble bygd kirker i alle fylker. Olav døde i slaget på Stiklestad i 1030. Vennene til Olav smuglet liket bort fra slagmarken, og begravde han i en sanddyne ved Nidelva. Etter at han var død begynte det å oppstå rykter om han. Blodet hans hadde leget sår, og noen mente at håret og neglene hans fortsatte å vokse selv om han var død. Olav ble gjort til helgen i 1031, et år etter at han døde. Denne helgenstatusen betydde mye for kristendommens endelige seier.

Kilde: Sødal, H.K. (red.), Haanes, V.L., Hodne, H., Leer-Salvesen, P og Skottene, R. (2009). Kristendommen II - Tro og tradisjon. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Håkon den gode


Håkon den gode var sønnen til Harald Hårfagre. Harald Hårfagre sendte Håkon den gode til England. Her skulle han bo og bli oppdratt av kong Adalstein. Dette førte til at han ble kristen, og han ble lært hvordan man skulle drive misjon. Det burde foregå med kjærlighet og mildhet, uten tvang og vold. Håkon den gode kom tilbake til Norge ca. År 934, og da ble han herre over store deler av Norge. Dette varte i ca. 20 år, og dette var en periode som var fylt med fred og vekst. Dette er grunnen til at han fikk tilnavnet ”den gode”. I starten av de 20 årene gjorde han lite for å kristne landet. Etter hvert som han fikk en sterkere posisjon, begynte han arbeidet for å kristne landet. Dette arbeidet ble sett på som mislykket. Håkon den gode døde på slagmarken rundt 960, og han var mest sannsynlig den første kristne kongen i Norge. Etter at han døde gikk mange over til kristen begravelse. Dette viser at han hadde stor betydning for kristningen, og mange beholdt den nye religionen etter at han var død. Dette gjaldt særlig på Vestlandet, der de andre kristningskongene kunne bygge videre.

Kilde: Sødal, H.K. (red.), Haanes, V.L., Hodne, H., Leer-Salvesen, P og Skottene, R. (2009). Kristendommen II - Tro og tradisjon. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Olav Trygvasson


Olav Tryggvason var oldebarnet til Harald Hårfagre. Rundt år 995 gjorde Olav Tryggvason krav på kongemakten i Norge. Tidligere hadde han vært på vikingtokter både i Østersjøområdet, i Nederland, i Irland og i England. Olav ble kristen i England, og døpt der etter at han hadde opplevd et mirakel. Troen på mirakler spilte en rolle for noen av dem som gikk over til kristendommen. Olav gikk brutalt frem for å kristne Norge, i motsetning til Håkon. Når Olav møtte motstand, brukte han tvang. Han forbød blant annet bloting (ofring). Olav reiste flere kirker, og hadde større suksess med forsøket på å kristne Norge enn Håkon den Gode. Det første, store gjennombruddet for kristendommen skjedde i den tiden han styrte. Likevel var kirken svak når han døde i slaget ved Svolder i år 1000.


Kilde: Sødal, H.K. (red.), Haanes, V.L., Hodne, H., Leer-Salvesen, P og Skottene, R. (2009). Kristendommen II - Tro og tradisjon. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Kristningskongene

Det var tre konger som gjorde avgjørende fremstøt for kristningen av Norge. De kongene het Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. Det var disse tre kongene som startet kristningsprosessen skikkelig. De hadde blitt påvirket av England, Irland eller øyene i Vesterhavet. De tre kongene ville altså innføre kristendommen. Grunnen til at de ville det, hang mest sannsynlig sammen med at de ville styrke sin egen makt. De trodde at dersom de klarte å kristne Norge, ville de politisk sett få sterkere makt.
De tre kristningskongene fikk mest støtte på Vestlandet. De gikk sammen med lokale høvdinger som var kristne, og overtalte de som ikke var kristne. For at de skulle få til å kristne Norge, var de avhengig av å få støtte fra slike stormenn. Menneskene som bodde i samfunnet fulgte vanligvis høvdingen eller kongen.

Det er flere grunner til at kongene tjente på innføringen av kristendommen. De kunne ha en personlig og religiøs motivasjon, i tillegg til viktige politiske grunner. Kristendommen gav religiøs status til lavere sosiale lag av befolkningen. Både kongen og kirken hadde interesse av å vinne samfunnets lavere lag. Både for den enkelte og for staten passet kristendommen det nye samfunnet som vokste fram bedre enn det som var tidligere; hedendommen.

Kilde: Sødal, H.K. (red.), Haanes, V.L., Hodne, H., Leer-Salvesen, P og Skottene, R. (2009). Kristendommen II - Tro og tradisjon. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Guder og verdensbilde

Menneskene som levde i norrøn tid, trodde på en annen kosmologi enn det vi gjør i dag. Kosmologi handler om hvordan hele verden er blitt til, hvordan den eksisterer og fungerer, og hva slags plass menneskene har. I den norrøne kosmologien blir verden beskrevet som en stor, tredelt sirkel som ligger utenfor hverandre. I midten av sirkelen ligger Åsgard, hjemmet til gudene. Utenfor Åsgård ligger Midgard, hvor menneskene bor, og utenfor Midgard ligger Utgard hvor monstre, jotner og kaosmakter rår. I havet rundt Utgard slynger Midgardsormen seg. I sentrum av Åsgard står verdenstreet Yggdrasil. Det fungerte som en bærer av verden, og var verdens absolutte sentrum og verdensakse. Det forente himmel, jord og underverden.



De overnaturlige vesenene ble delt inn i tre forskjellige “slekter”. Æsene var de gjeveste gudene, og de hersket over menneskene. De hadde ikke skapt verden, og var derfor ikke allmektige, og heller ikke spesielt moralske. De var udødelige, men skulle gå under en gang når verden skulle falle sammen, kalt Ragnarok. Kjente guder her er Odin, Tor og Balder.
Den andre gudeslekten var vanene. De bestemte over avlinger, menneskelig fruktbarhet og rikdom. Tidligere hadde vanene kjempet mot æsene, men forsonte seg med dem. Sammen levde de i Åsgard, verdens sentrum. Gudene bodde på egne gårder, akkurat som menneskene. Odin bodde i Valhall, og Tor og kona Siv bodde i Trudvang.
Jotnene var kloke urtidsvesener som ble til før gudene. De var fiender til gudene, men var ofte tvunget til å ha kontakt. De levde i Utgard, og representerte gjerne kaos, villskap og ødeleggelse. De kunne lure gudene, men ble også lurt og overlistet selv. Likevel levde også jotnene i et samfunn med en viss orden, så hedendommen opererte ikke med noen ensidig kamp mellom det gode (gudene) og det onde (jotnene).

Kilde: Sødal, H.K. (red.), Haanes, V.L., Hodne, H., Leer-Salvesen, P og Skottene, R. (2009). Kristendommen II - Tro og tradisjon. Kristiansand: Høyskoleforlaget.