I årene etter Olav Trygvason var Norge uten en felles konge, og det var mye ufred i landet. Så kom en ny Olav som også var fra Hårfagreætta. Olav drog i viking allerede som 12-åring, og i år 1015 kom han tilbake til Norge etter mange år i utlandet. Han hadde to mål, det ene var å bli den eneste kongen i landet det andre var å få folk til å godta kristendommen. Olav var en dyktig kriger, og den ene høvdingen etter den andre godtok han som konge. Samtidig tvang han folk til å gå over til kristendommen. Han for hardt frem, og det førte til slutt til at Olav måtte rømme frå landet.
Danskekongen Knut den mektige tok over makten i Norge og satte Håkon jarl til å styre for seg. Håkon jarl drukna bare kort tid etter dette, og da Olav hørte dette samlet han en hær og drog tilbake til Norge for å vinne tilbake makten. Bønder og høvdinger samlet også en hær og 29. juli 1030 møttes de i slaget på Stiklestad. Kampen endte med at Olav ble drept, og danskekongen fikk nok en gang herredømme over Norge.
Mange angret på at de hadde gått imot Olav, og folk tok til å tenke på han som en hellig mann. Det vart fortalt underlige historier om ting som skjedde med Olav sitt lik.
Etter slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur. En blind mann hadde gått inn dit om natta, gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros.
Året etter ble liket gravd opp og da hadde negler, hår og skjegg grodd. Folk mente at det hadde skjedd et under, og Olav fikk tilnavnet "den hellige".
Senere reiste mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den hellige. Det ble reist ei praktfull kirke i Nidaros til ære for Olav, og etter sin død greidde han det han ikke greidde mens han levde. Å samle Norge til et rike og å få nordmennene til å vende om til kristendommen.
